offentlighetsprinsippet - den beste måten å unngå søkere?

Tåler alle ansettelser offentlighetens lys, eller ville man fått bedre ledere ved å ført flere prosesser bak lukkede dører? I diskusjonen rundt Offentleglova er det mange tunge argumenter fra begge sider. Likevel mener jeg det faktum at mange arbeidstakere kvier seg for å søke jobb i det offentlige av frykt for hvordan prosessen kan påvirke karrieren gjør at det er på tide å se seg om etter alternativer til dagens ordning.

Når man søker en stilling i det offentlige er den åpne behandlingen av søkerlistene noe som oppleves som fremmed og til dels unødvendig for de som kun har sin praksis fra det private. Har du ikke kommunisert til arbeidsgiver at du vurderer å se deg om etter en ny stilling skal du være ekstra godt motivert før du tar steget ut og sender en søknad. Hovedregelen finnes i Offentleglova § 3. Her angis generelt at dokumenter og journaler innen offentlig virksomhet som hovedregel skal være åpne for innsyn. Lovens § 25 omhandler spesielt innsyn i tilsettingssaker, og i andre ledd er søkelister omhandlet.

hvordan unngå offentliggjøring?

Selv om det finnes muligheter til å påberope seg at man ikke skal oppføres, er det i praksis ganske sterke grunner som må til for at man skal unngå offentliggjøring av egen søknad.

- Det følger av Offentleglova at det må foreligge særlige grunner for at en søker ikke skal bli ført opp i søkerlisten. Det er ikke tilstrekkelig for å bli unntatt at en søker opplever det som ubehagelig å få sitt navn på en slik liste. Det må foreligge spesielle omstendigheter og påvises at innsyn vil kunne føre til konkrete skader eller ulemper, forklarer advokat Henning Heitmann hos SANDS (Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange DA)

- Det står i forarbeidene at blant stillinger det knytter seg stor offentlig interesse til, vil terskelen for bli unntatt fra oppføring på søkerliste være høy, og det er nevnt som eksempler stilling som departementsråd, direktør eller leder for statlige direktorat eller uavhengige organ, fylkesmann eller rådmann i kommuner, fortsetter Heitmann.

søkerne forsvinner

Denne praksisen oppleves ofte som en stor ulempe for offentlige institusjoner som ansetter. Vi i Randstad og Dfind merker dette i særlig grad når vi rekrutterer til profilerte stillinger, der sannsynligheten for at mediene publiserer søkelistene er ekstra stor. Dette gjør at vi utvilsomt går glipp av mange av de best kvalifiserte søkerne. Tilsvarende finnes det også eksempler på søknadsprosesser, blant annet til Høyesterett, der søkermengden endret seg drastisk da det ble gitt unntak fra åpne søkerlister. 

En tidligere undersøkelse fra Virke og HR-Norge viser at hele 65 % av rekruttererne hadde opplevd at gode søkere hadde trukket seg, eller latt være å søke på grunn av offentliggjøringen av navnet deres.

Konsekvensene ved offentliggjøring av en søknad kan blant annet være at søker opplever at det stilles spørsmål ved motivasjon i nåværende jobb, begrensning av karrièremuligheter og mistillit fra ledere og kolleger. Dessverre er det også slik at desto høyere stilling, desto vanskeligere er det å komme forbi kravene om offentliggjøring, noe som også bekreftes av SANDS.

likebehandlingsprinsippet

Når det gjelder ansettelser i offentlige stillinger er kontrollhensynet særlig knyttet til prinsippet om å ansette kvalifisert personell og at den beste søkeren skal velges, samt at søkerne skal likebehandles og habilitetsmessige forhold skal avklares. Å tildele en offentlig stilling er å disponere offentlige ressurser, på vegne av fellesskapet, og dette skal i utgangspunktet skje ut fra de samme grunnprinsipper som enhver annen offentlig beslutning. Når en ansettelse er besluttet, skaper det en rettighet for den som har fått tilbudet, og det er for sent for allmennheten å påvirke prosessen og valget. Derfor er i utgangspunktet søkerlistene offentlige, nettopp for å forebygge at debatten kommer etter ansettelsen.

- Det er en betydelig ulempe for offentlige virksomheter at offentliggjøring av søkere kan bidra til at de beste kandidatene avstår fra å søke. Det kan gi et «negativt stempel» om kandidaten ikke vinner frem og får stillingen. Det kan også gi negative virkninger for søkeren i form av at næringsmessige relasjoner av betydning for videreføring av eksisterende yrke blir svekket når det blir kjent at personen søker seg ut av eksisterende rolle. Det kan også fremstå som tilfeldig hva som skal til for å kunne bli unntatt. Samtidig ville valgfrihet mht oppføring på søkerliste undergrave hovedhensynet bak offentlighetsloven. Det er derfor nødvendig med en avveining mellom disse kryssende hensynene, som kommer til uttrykk i de unntaksreglene som gjelder i dag, forteller Henning Heitmann

lemping av krav

Til syvende og sist vil spørsmålet være om ulempene ved offentliggjøring gjør at en går glipp av de beste søkerne og av den grunn bør praktisere unntak for offentliggjøring. Jeg tror kravet til offentliggjøring må vurderes lempet på. Det kan være flere mulige alternativer uten at man går bort fra offentlighetsprinsippet. Det kan være at man kan begrense medienes tilgang til listen, og kun gi de andre søkerne tilgang til listen. Større grad av anonymisering av søkerne kan også være et tiltak som med enkle grep kan opprettholde fellesskapets krav om innsyn, samtidig som man verner om den enkelte søker. 

En annen mulighet kan være større grad av mulighet til å reservere seg mot offentliggjøring av sitt kandidatur. Jeg mener på ingen måte å ha løsningen, men ser at ulempene offentliggjøringen medfører i stor grad påvirker kvaliteten på søkerne.

Slik dagens ordning fungerer går man ofte glipp av søkere som er bedre kvalifisert enn de som ender opp med å besette stillingen. Det vil i tillegg medføre en større mobilitet mellom det private og offentlige ved å lette på kravene, noe som kunne styrket begge sektorer. 

Har du innspill eller tanker om hvordan ordningen fungerer, så hører jeg gjerne fra deg. Legg igjen en kommentar nedenfor. Jeg setter pris på å høre din mening.