hvorfor er det en global mangel på arbeidskraft?

Selskaper verden over må hanskes med en vedvarende utfordring: den pågående globale mangelen på arbeidskraft. Faktisk oppgir to tredjedeler av ledere på verdensbasis å ha opplevd mangel på arbeidskraft de siste 12 månedene.

Og med fremveksten av banebrytende teknologier som generativ KI, er det mer utfordrende enn noensinne å finne arbeidstakere med de rette ferdighetene for fremtidens arbeidsliv. 

Mangelen på arbeidskraft er allerede et akutt problem i flere land. Mange av de vanligste utfordringene går igjen på tvers av økonomier, noe som forverrer situasjonen ytterligere, og i tillegg kommer nye utfordringer til. Som vi ser i den nyeste rapporten vår om temaet – «Forstå mangelen på arbeidskraft» – understreker alt dette det presserende behovet for å finne løsninger.

hva innebærer mangelen på arbeidskraft?

Vanligvis oppstår det mangel på arbeidskraft når det ikke er nok tilgjengelige arbeidstakere i arbeidsmarkedet for å dekke etterspørselen etter kandidater. I USA har for eksempel antall ledige stillinger oversteget antall arbeidsledige siden 2018, og i juli 2023 var det 1,5 ledige jobber for hver arbeidsledige person i landet.

Dette høye nivået av ubemannede stillinger påvirker ikke bare arbeidsgiverne i USA. Tidlig i 2023 slet arbeidsgivere i Europa med å bemanne opp mot 1 millioner ledige stillinger, mens arbeidsgivere i Australia skal bemanne nesten 400 000 ledige stillinger. I midten av 2023 hadde dessuten Singapore 194 ledige stillinger per hundre tilgjengelige kandidater.

hva er årsakene til mangelen på arbeidskraft?

Selv om konsekvensene av denne situasjonen varierer alt etter sted og sektor, er det utvilsomt en av de største utfordringene i moderne tid. For å løse denne utfordringen er det viktig å identifisere årsakene bak.

Her er en titt på noen av faktorene som ligger til grunn for mangelen på arbeidskraft:

1. reduksjon i kjernepersonell

Tilgangen til arbeidskraft avhenger av to ting: antall personer i arbeidsfør alder, og hvor villige de er til å delta i arbeidslivet, målt i form av yrkesdeltakelse. Viljen til å delta i arbeidslivet varierer imidlertid fra sted til sted.

Noen land, som Australia, Nederland, Belgia, Japan, Brasil og Argentina, har hatt stabile rater over tid, noe som tyder på at personer i arbeidsdyktig alder i disse landene har en stabil arbeidsadferd.

Yrkesdeltakelsen i Frankrike, Canada og Spania har imidlertid gått ned det siste tiåret, med lavere vilje til å delta i arbeidsmarkedet. Dette er et stort problem, særlig i Europa, der befolkningen i yrkesaktiv alder allerede er synkende – noe som gjør det enda vanskeligere å få tak i kvalifisert arbeidskraft.

Yrkesdeltakelsen i utviklede markeder har gått ned siden 2010 som følge av økt pensjonsavgang. I USA har det vært en nedgang på hele 3 % siden tidlig på 2000-tallet.

Likevel ser vi også tegn til en mottrend i noen av disse markedene. I land som Japan og Tyskland velger nå flere i aldersgruppen 65 år og over å fortsette å stå i jobb, noe som bidrar til å løse mangelen på arbeidskraft i ulike bransjer.

Utfordringer knyttet til psykisk helse fører også til frafall fra arbeidslivet. Det statistiske sentralbyrået i Storbritannia oppgir at halvparten av de over 400 000 ansatte som forlot arbeidsstyrken mellom februar 2020 og november 2021, gjorde det på grunn av langvarige psykiske problemer. I USA viser en fersk undersøkelse at to tredjedeler av millennials som sluttet i jobben i 2021, oppga psykisk helse som hovedårsaken.

Ifølge Verdens helseorganisasjon koster angst og depresjon verdensøkonomien rundt 1 billion dollar årlig.

2. arbeidsgivere som ikke oppfyller kandidatenes forventninger til fleksibilitet

Funnene fra den siste 2024 Workmonitor-rapporten vår viser at potensielle arbeidstakere nå setter en god balanse mellom jobb og fritid høyere enn lønn når de skal ta karrierebeslutninger. Likevel er det potensielt manglende samsvar mellom hva kandidatene vil ha, og fleksibiliteten arbeidsgiverne er villige til å tilby. 

Nærmere to femtedeler (39 %) av respondentene oppga at muligheten til å jobbe hjemmefra var et absolutt krav, mens over en tredjedel (37 %) ville vurdert å slutte i jobben hvis de ble bedt om å tilbringe mer tid på kontoret. Likevel oppga 41 % at arbeidsgiveren deres hadde blitt strengere på det med oppmøte. 

Ønsket om fleksibilitet handler ikke bare om hvor man jobber – fleksibel arbeidstid ble ansett som viktig av 41 % av respondentene, mens 37 % ønsket fleksibilitet når det gjaldt arbeidssted.

3. historisk lav arbeidsledighet

Arbeidsledigheten holder seg på et lavt nivå på verdensbasis, til tross for den nylige nedgangen i nyansettelser. I mange OECD-land nærmer tallene seg et historisk lavmål – noen steder det laveste de har vært på 20 år.

Tyskland, USA, Japan og Storbritannia sliter fortsatt med å bemanne et stort antall stillinger. Spania og Italia har derimot problemer med utstrakt arbeidsledighet.

I land som Japan, Polen, Tyskland, USA, Australia og Nederland er arbeidsledigheten spesielt lav, med praktisk talt full sysselsetting. De siste årene har disse landene hatt problemer med å bemanne ledige stillinger. 

4. stadig flere ledige stillinger blir ikke bemannet

Antallet ledige stillinger bedret seg litt i 2023, men det er fortsatt vanskelig å få tak i både faglært og ufaglært arbeidskraft.

Det siste tiåret, og særlig etter pandemien, har antallet ubemannede stillinger økt markant. Rekruttering av personer med tekniske ferdigheter og kompetanse i fremvoksende teknologi som KI er enda mer utfordrende, siden etterspørselen er høy og antallet potensielle arbeidstakere med denne kompetansen er begrenset.

Andelen ledige stillinger i Belgia, Nederland og Tyskland ligger i dag på over 4 %. I USA er tallet nesten det dobbelte, på 7 % – et stort problem for amerikanske arbeidsgivere. Dette har konsekvenser for både den operasjonelle ytelsen, inntektsgenereringen og innovasjonen i alle disse markedene.

I tillegg har denne utfordringen blitt mye større de siste to årene – det var allerede et problem før pandemien, men i de fleste land er tallene nå det dobbelte av det som var tilfellet for ti år siden.

5. aldrende befolkning

En annen faktor som påvirker dagens mangel på arbeidskraft, er andelen av befolkningen i arbeidsfør alder. Arbeidsgivere i mange land har i en årrekke hatt problemer med å erstatte det rekordstore antallet mennesker som går av med pensjon. Bare i USA når 10 000 personer pensjonsalderen på 65 år, hver dag – og tallet forventes å øke frem til minst år 2029.

Gjennomsnittsalderen i verdens befolkning kommer til å øke de neste tiårene. Studier anslår at én av seks personer verden over vil være 60 år eller eldre innen 2030 – og at tallet vil dobles innen 2050.

Det kommende tiåret vil flere personer gå ut av arbeidslivet enn antallet som trer inn i det, og fødselsraten vil fortsette å gå ned i I-landene.

I 75 land har fødselsraten allerede falt under minimumsnivået på 2,1 for å opprettholde befolkningen, ifølge statistikk fra FN og Verdensbanken. Dette kommer til å bli høyst merkbart for arbeidsgivere i tiårene som kommer.

Japan, Italia og Tyskland har opplevd denne trenden siden tidlig på 2000-tallet, noe som bidrar til stagnasjon i den økonomiske veksten. I Tyskland har innvandring kompensert litt for den aldrende arbeidsstyrken, men tallene viser at befolkningen likevel vil fortsette å krympe i fremtiden. Selv land med en stor befolkning, som Brasil og India, vil om noen tiår stå overfor et underskudd på kvalifisert arbeidskraft.

Belgia, Frankrike, Nederland, Spania, Storbritannia og Polen utforsker måter å holde folk i 50- og 60-årene i arbeid, men noen land lykkes bedre med dette en andre. 

6. underskudd på teknologikompetanse

Ifølge en nylig gjennomført undersøkelse fortsetter mangelen på arbeidskraft med den rette kompetansen at mange selskaper mangler ferdighetene som kreves i en digital økonomi. Selv om tap av kompetanse og erfaring gjennom pensjonsavgang absolutt er en medvirkende faktor, er hovedårsaken til kompetansemangelen inntoget av avansert teknologi, kunstig intelligens (KI) og automatisering på arbeidsplassen. 

Selv om denne nye teknologien bidrar til å effektivisere forretningsprosessene og forbedre effektiviteten på arbeidsplassen, krever den også ansatte med kompetanse til å bruke den.

På verdensbasis er 14 % av dagens jobber i stor fare for å bli erstattet av automatisering; mens 32 % av jobbene vil få betydelige endringer i måten de fungerer på og ferdighetene som kreves.

De mest utsatte jobbene er innenfor vitenskap, teknologi, ledelse og administrasjon, økonomi og jus.

Det betyr ikke at disse yrkene vil forsvinne – studier viser at det er en positiv korrelasjon mellom eksponering for KI og sysselsettingsvekst i teknologitunge organisasjoner. Det vil være en overgangsperiode der noen arbeidstakere må gå inn i andre roller, men de som lykkes med å omskolere seg og heve kompetansen, kan tilpasse seg de endrede kravene i fremtidens arbeidsliv. Arbeidsgivere må sørge for å tilby rettferdige muligheter for omskolering i tråd med berørte medarbeideres interesser og behov.

hvilke bransjer påvirkes mest av mangelen på arbeidskraft?

Selv om nesten alle bransjer påvirkes på en eller annen måte av den økende mangelen på arbeidskraft, rammes noen hardere enn andre:

produksjon

Allerede før pandemien slo inn, forutså ekspertene et globalt underskudd på over 8 millioner arbeidstakere i produksjonsindustrien. I dag er mangelen på arbeidskraft mer fragmentert.

Produksjonsveksten har ført til at flere arbeidsplasser har kommet til i Tyskland, Italia, Spania, Polen og Japan. Ting har imidlertid gått dårligere i Brasil, som sliter med produksjonsfall, og i USA, selv om sistnevnte i slutten av 2023 kom nærmere å hente seg inn igjen, takket være at sysselsettingen tok seg opp. 

forsyningskjeder

Logistikksektoren har også slitt med å tiltrekke seg potensielle arbeidstakere både før og etter pandemien. Det siste året har denne trenden imidlertid snudd, og som et resultat av sterk global etterspørsel er dette nå sektoren der flest jobber blir skapt.  

Det globale logistikkmarkedet forventes å vokse fra drøyt 4 milliarder dollar i 2022 til over 12 milliarder dollar innen 2030.

Likevel opplever enkeltland fortsatt utfordringer. Storbritannia sliter med en mangel på mekanikere for tungtransporten, Canada har mangel på sjøfolk, og Japan mangler lastebilsjåfører. Alt dette kan medføre langvarige forsinkelser i forsyningskjedene.

helsetjenester

Helsevesenet ble hardt rammet under pandemien. Ikke bare risikerte disse arbeidstakerne både sitt eget og familiens liv ved å gå på jobb hver dag – mange måtte også jobbe svært lange dager på grunn av underbemanning. 

Den samlede påkjenningen førte til at mange helsearbeidere sluttet. I USA sluttet rundt 100 000 sykepleiere i jobben på grunn av utbrenthet og stress – og over 600 000 sykepleiere planlegger  å slutte innen 2027. Ved utgangen av 2022 stod helsevesenet i USA for 1,9 millioner av de 10,4 millioner stillingene som er ubemannet totalt i landet, en andel på 8,5%. Dette problemet vil forsterkes ytterligere for enkelte roller i helsesektoren, som allmennleger, som har den høyeste medianalderen for alle yrker.

I tillegg skal antallet roller i helsevesenet utvides – vi lever lenger og er aktive langt inn i alderdommen, noe som vil skape større etterspørsel etter faglært helsepersonell.

hvilke konsekvenser har mangelen på arbeidskraft?

Den vedvarende mangelen på arbeidskraft er ikke bare til hinder for vekst i selskapene, men påvirker også samfunnet som helhet. For eksempel har forstyrrelser i forsyningskjedene allerede ført til mangel på produkter, og til at butikker og restauranter har stengt eller må drive med begrenset åpningstid.

Den økende inflasjonen er et annet problem mange eksperter følger nøye for å se om mangelen på arbeidskraft fører til økte lønninger, høyere priser og at gjeninnhentingen etter pandemien tar lengre tid.

Mangelen på arbeidskraft, og nærmere bestemt kalles kompetansegapet, kan også være et hinder for at bedrifter implementerer ny teknologi. Nesten to tredjedeler av globale teknologiledere som ble spurt i en undersøkelse, sa at kandidatene ikke har ferdighetene eller erfaringen de trenger, og over halvparten var bekymret for den generelle mangelen på kandidater. Problemet er at disse selskapene ikke kan implementere ny teknologi uten først å skaffe seg den nødvendige teknologikompetansen.

Konsekvensene av den vedvarende mangelen på arbeidskraft utgjør en stor utfordring for arbeidsgivere, og det vil trolig ta flere tiår å snu denne trenden.

Likevel er det fortsatt mulig å finne potensielle arbeidstakere i mellomtiden – hvis bedriften har en smidig innstilling. Likevel kreves det en felles innsats fra beslutningstakere og næringslivet for å snu trenden. Vi drøfter utfordringer og mulige løsninger inngående i rapporten vår om mangelen på arbeidskraft.

Dette er en oppdatert versjon av en artikkel som opprinnelig ble publisert 18. mai 2022.