– Veien ble til mens vi gikk, forteller Åsa. Hun snakker om den gangen hun virkelig stod i førstelinjen for Randstad Care, da mottakssenteret for afghanske flyktninger i Sandefjord skulle bemannes.
Vi hadde alle sett dramatiske bilder på nyhetene fra Kabul. Nato trakk seg ut av Afghanistan og fortvilte afghanere dro til flyplassen i håp om å komme seg på et fly ut av landet. Sandefjord kommune fikk ansvaret for å drifte mottakssenteret for de afghanerne som skulle hentes til Norge.
jobbet døgnet rundt
– Sandefjord kommune hadde en “historie” med Randstad sitt kontor i Larvik, som tidligere hadde hjulpet kommunen med å skaffe folk. De tok kontakt med dem igjen og ble sendt videre til Care i Oslo fordi det denne gangen gjaldt å få tak i helsepersonell, forteller Åsa. Randstads Larvik-kontor hadde altså gjort en god jobb og beredt grunnen for at Care, som det eneste byrået, fikk spørsmål om å hjelpe til i denne sammenhengen.
– Det var veldig spennende. Noe annet enn det vi jobber med til vanlig, og det er gøy. Verken kommunen eller vi forstod hvor omfattende dette oppdraget ville bli. Det var jo heller ikke et oppdrag vi kunne sette på vent til rammene var klargjort bedre. Her var det bare å jobbe ut fra den informasjonen vi hadde og tåle at “veien blir til mens vi går”. Jeg jobbet døgnet rundt i flere dager, sier Åsa.
Innsatsen lønte seg. Randstad Care greide å få på plass kompetente folk. Med dem Sandefjord kommune selv skaffet, kom mottaket i drift. Flyktningene fikk hjelp da de satte beina på norsk jord og Randstad Care var fornøyd med å ha bidratt positivt i verdensbegivenhetene.
oppvokst i Nordens riviera
Åsa vokste opp i Piteå, nord i Sverige, ved Bottenviken. Det ligger sånn omtrent på linje med Mosjøen. Piteå reklamerer med at skjærgården har 550 øyer. På flere av dem er det historiske plasser som viser at det har bodd folk der i ualminnelige tider. Piteå er også en turist- og sommerby. Pite havsbad, også kalt Nordens riviera, med kilometerlang sandstrand tiltrekker seg mange besøkende fra Nord-Norge. Piteå kan skilte med høye vanntemperaturer og sol i 23 av 24 timer på sommeren. Rett ferieplass for badenymfer altså.
Åsa forlot sommerparadiset med mor og far og tre søsken som 19-åring. Da hadde hun allerede bestemt seg for at det måtte bli et omsorgsyrke, men takket nei til plass på barnehagelærerutdanningen. – Jeg fant ut at jeg ikke orket å gå rett i gang med studier, men trengte et avbrekk og valgte å sikte meg inn på et “friår” med jobb i Stockholm, forteller hun.
– Den gangen var det mangel på folk i byene i Sverige, samtidig som det var arbeidsløshet i distriktene i nord. Dermed betalte staten flyttelass og ga gratis hjemreiser til folk som var villig til å flytte sørover, forteller Åsa.
helsefagarbeider på intensivavdeling
Hun ble en av dem som satte nesa mot Stockholm og ufaglært tilværelse på sykehus i byen. Mens hun jobbet på sykehuset, ble hun også utdannet til “undersköterska”, det som på norsk heter helsefagarbeider.
I Norge har helsepersonellkommisjonen for noen måneder siden kommet med en rapport, som blant annet foreslår at helsefagarbeidere skal sterkere inn i norsk helsevesen, også på sykehus.
Som helsefagarbeider på intensivavdeling på sykehus i Sverige sjekket Åsa pasientens vitalia, sørget for suging av slim fra respirator tube eller tracheostomikanyle, tok blodprøver, skiftet perifere venekatetre ved behov, skiftet urinkateter osv. Sykepleierne ga medisiner og fulgte opp at helsefagarbeiderne hadde gjort sine oppgaver. De hadde full oversikt via skjermer på vaktrommet. Skjedde det noe, var de der med en gang.
Helsefagarbeiderjobben ga mersmak, og Åsa bestemte seg for å satse ordentlig og bli sykepleier.
alt var bedre i Norge
I 1997 gikk ferden til Norge og Drammen. Da var hun ferdig utdannet sykepleier, og det var mer lønnsomt å jobbe i det norske helsevesenet enn i det svenske. – Lønnen var høyere, arbeidsuken kortere og det var flere mennesker på vakt til enhver tid. Jeg fikk sykehusbolig på 30 kvm til 900 kroner i måneden. Planen var å jobbe et halvt år, tjene masse penger og deretter reise tilbake til Sverige, ler hun.
Etter en tid på ulike avdelinger på Drammen sykehus flyttet hun til Oslo. Der begynte hun på Rikshospitalet på medisinsk intensiv og etterhvert på thoraxkirurgisk intensivavdeling. Uten spesialkompetanse i intensivsykepleie jobbet hun som ansvarlig for voksne, men ikke for barn.
byttet turnus til reising
– Etter hvert erfarte jeg de negative sidene med turnus. Mens andre hadde det gøy i helgene, måtte jeg gå på vakt. Sykepleierjobber på dagtid var sjeldne, har man først en slik jobb holder man godt på den, erfarte hun.
Dermed valgte hun å gå ut av sykehusjobben og inn i salgsbusiness, uten å forlate “helsebransjen”. – Jeg har aldri sluppet sykepleierbiten, jeg må jobbe med mennesker. Jeg kunne ikke solgt mobiltelefoner eller andre harde ting, sier hun.
Underveis tok livet sin egen vending. Det dukket opp en flott og interessant nordmann. Da var veien til familie og barn kort.
Første jobb som selger bestod i å selge medisinsk utstyr. Det innebar mye reising. Barna skulle i barnehage og etterhvert på skolen, mannen reiste også mye i sin jobb og hverdagen gikk ikke opp. Dermed byttet hun over til en markedskoordinator-jobb i et annet firma som også solgte medisinsk utstyr. Deretter gikk ferden inn i Randstad Care.
Hvilke fordeler har du som sykepleier i denne jobben? – Jeg forstår vikarene. Det er en trygghet for dem at vi faktisk vet hvordan det er å jobbe der ute på gulvet. Jeg kan også lettere “matche” kunder og kandidater. Jeg og kundene snakker samme språk, sier hun.
bedre utdanninng for helsefagarbeidere
Hvordan mener Åsa sykepleiermangelen i Norge kan løses? – Jeg tror på det helsepersonellkommisjonen sier: helsefagarbeiderne må inn i større grad enn i dag, men utdanningen for denne gruppen må bli bedre. I Sverige lærte vi å gjøre “sykepleierting”; sette urinkateter, ta blodprøver osv. Dessuten tror jeg på å gjøre det mer attraktivt for sykepleiere å jobbe i kommunene, å bygge opp gode sykepleiermiljø der. Det må være fokus på at sykepleierne må gjøre sykepleieroppgaver. De må fortsatt ha oppgaver som gjør at de ser hele pasienten, men innenfor denne rammen må oppgavene rendyrkes mer enn i dag.
Hva gjør Åsa når hun ikke jobber? Og kanskje har litt fri fra familien?
– Da er jeg sammen med familie og venner, koser meg i sosiale lag, trener, går på kafe, konserter og musikaler, jobber i hagen – eller gjør ingenting.